Froskeperspektiv

Froskeperspektiv

Klassens siste ekskursjon sammen ble til Frankrike. Stappfulle av ost, vin og baguetter vaglet vi oss inn i leiebilene og til klatrefeltet i Vallon Sourn nesten hver dag i over en uke. På klatrefeltet la vi fort merke til at det var større avstand mellom boltene enn vi var vant med i Norge. Ettersom normen for bolting i Frankrike er betydelig mer konservativ enn i Norge tenkte jeg det var perfekt å skrive om fallfaktor. Fallfaktor er et tall som sier noe om hvor stort arbeidspotensiale den dynamiske sikringskjeden har når det skjer et fall (Tronstad, 2005). En høy fallfaktor vil føre til en hard oppbremsing av fallet, mens en lav fallfaktor vil føre til en myk oppbremsing. Her er det snakk om to variabler som bestemmer fallfaktoren.

Den første variabelen er tauets lengde, altså hvor langt tauet er fra sikringsbrems til innbindingspunktet til klatreren. Tauet er elastisk, men kan bare strekke seg et gitt antall prosent ved et fall. Strekker tauet seg 10% vil man få en oppbremsing på 10cm med 1 meter tau. Har man da 20 meter tau ute, vil tauet strekke seg 200cm. Det betyr at jo lengre tau, jo lengre oppbremsing.

Den andre variabelen er lengden på selve fallet. Et fall på 4 meter vil gi betydelig større krefter enn et fall på 0,5 meter. Vi måler fallet fra der klatreren begynner å falle til der tauet begynner å dra i selen. Ofte kan det være enkelere å måle avstanden fra forrige mellomforankring og doble lengden.

For å regne ut fallfaktoren tar man lengden på fallet og deler på lengden på tauet. Faller man 2 meter med 20 meter tau ute blir fallfaktoren: 2/20=0.1 Dette er en lav fallfaktor og vil føre til en behagelig oppbremsing av fallet. Men hvis vi korter ned lengden på tauet vil vi få en helt annen opplevelse. La oss si at fallet fortsatt er 2 meter langt, men nå er det bare 4 meter tau ute. Da blir regnestykket: 2/4=0.5 Dette vil gi en mye kortere oppbremsing som er mer belastende for kroppen. Øker vi lengden på fallet til 3 meter vil vi få en enda større fallfaktor. 3/4=0.75 Fallfaktor over 1 skjer som oftest bare i fjellklatring hvor det er maksimalt mulig å oppnå faktor 2. Da faller klatreren forbi standplass til sikrer. Når man klatrer er mellomforankringene en måte å redusere fallfaktoren på. Tronstad (2005, s. 169) skriver dette:

Så snart tauet hektes inn på en mellomforankring, vil det forkorte lengden på fallet. Lengden på tauet forblir den samme, og dermed blir fallfaktoren redusert. Når klatreren fortsetter oppover, vil fallfaktoren igjen øke - helt til han sikrer på nytt.

Derfor vil jeg påstå at når vi klatret i Frankrike hadde vi potensielt større fallfaktor sammenlignet med i Norge fordi mellomforankringene var plassert lengre unna. Dette var en god mental øvelse for å klare å holde roen mens man klatret.

Kilder:
Tronstad, S. (2005). Innføring i klatring. Oslo: Akilles.