Buldring

Buldring i Veitastrond

24. august

Buldring er en gren innenfor klatresporten hvor man klatrer korte strekninger uten tau. Man sikres kun av en matte og en spotter som sørger for at man lander på matten dersom man faller. Til tross for at rutene er korte har man bare klatringen å tenke på. Man trenger ikke å tenke på tau og sikringer, bare hvor man plasserer hendene og føttene. Tronstad (2005) beskriver buldring som “klatring i destillert form”.


I Veitastrond er det mange store steiner som kan brukes til buldring. Derfor dro vi på en dagsekskursjon dit for å øve på teknikk. Vi fikk prøve oss på varierte problem med behov for forskjellig tekniske utførelser. En av momentene som gikk igjen i mange ruter var det å smøre på fottak.

Å smøre et fottak

Et ideelt fottak er en hylle som stikker ut fra veggen som man kan legge foten på akkurat som et trappetrinn. Noen ganger finner man aldri slike fottak, men har bare en bratt og glatt vegg. Her må man bruke smøring for å øke friksjonen mellom veggen og klatreskoen slik at man kan legge vekt på foten selv om det ikke er noe trinn.

For å gjøre dette må man øke kontaktflaten mellom skoen og veggen (Tronstad, 2005). Dette gjør man ved å senke hælen ned slik at det er mer gummi i veggen og, dersom det er mulig, senke seg bakover slik at foten er vinklet inn mot veggen og ikke parallellt. Dette er fordi man ønsker å ha mest mulig trykk på foten for at den skal sitte.

Vi øvde på denne teknikken ved å gå opp og ned et bratt sva uten å bruke hendene for å klatre. Her må man stole på at friksjonen og tyngden på skoene holder. Skal man klatre ruter med store svaplater er det lurt å ha denne teknikken i bakhodet. Det er ikke alltid man finner små lister hvor man kan smette inn stive og aggressive skotupper, da er de myke skoene som smører godt mot fjellet din beste venn.

Kilder:
Tronstad, S. (2005). Innføring i klatring. Oslo: Akilles.